Filosofi og kjønnssyn

Filosofene har alltid hatt forskjellige meninger om saker og ting, siden det er det som skiller dem. Likheter og ulikheter mellom kvinner og menn har vært et viktig tema blant filosofene, og da spesielt for en stund tilbake. I gamle Hellas, da Aristoteles, Planton og Sokrates gikk rundt i gatene skulle man tro at kvinnesynet var noe lunde det samme, på grunn av datidens spissede kvinnesyn. Men merkelig nok stemmer ikke dette i alle tilfeller.

I antikkens Hellas ble kvinner generelt sett ned på. De var så godt som ekskludert fra det offentlige liv. En av grunnene til at kvinnene på den tiden fikk seg en knekk var faktisk innføringen av demokratiet. Selvsagt var det bare menn som hadde stemmerett og kunne da bestemme alt de ville over kvinnene. Kvinnens rolle i antikkens Hellas var nærmest som en fødemaskin. formålet med et ekteskap var hovedsaklig å få barn. Kvinnen skulle stelle barn, hus og hjem. Menn hadde alle de offentlige rollene, til og med kvinnerollene på teater!

Aristoteles (384-322 fvt) var alt i alt enig i alt dette, men kanskje han også drog det hele litt lenger. Han mente for ekselmpel at kvinner manglet noe. De var "defekte menn", som ikke skulle ha noen rettigheter. Det eneste han synest at kvinner burde ha kontrollen på var husholdning. Kvinner var i grunnen bare et verktøy for å lage barn. Aristoteles hadde nok mye skyld i kvinne-rasismen på den tiden og tidene som fulgte, for det var hovedsaklig hans syn om kvinner som ble brukt videre og ble dratt helt inn i den katolske kirken.

Meningene til Aristoteles' læremester, Platon, var faktisk ganske forkskjellige. Platon mente den biologiske forskjellen mellom kvinner og menn ikke hadde noen nevneverdig betydning. Men det som kanskje skiller han mest fra Aristoteles var synet på egenskapene og kvelitetene til kvinner. Han mente blant annet at praktisk anlegg og itelektuelle evner ikke var forskjelige fra mann til kvinne. Kvinnene burde gjøre det samme som mennene så lenge de hadde kapasitet til det. Hvem som helst, både kvinner og menn, kunne etter Platons mening bli filosof, lege eller jurist (osv) viss de bare var kvalifisert til det. Platon kan derfor regnes som en av de første kvinnesaksforkjemperne, men hans meninger påvirket datiden og ettertiden mye mindre enn Aristoteles sine. Platon ble kritisert pga kvinnesynet sitt, mest fordi datidens tradisjoner og skikker motsa Platon. Hadde Platons meninger blitt hørt like godt som Aristoteles' hadde nok kvinnehistorien sett ganske så forskjellig ut fra det den er blitt.

Kristendommen har ikke alltid hatt et veldig positivt bilde på kvinner. Om Aristoteles har delvis skyld i dette kan diskuteres men i flere kulturer har kvinner hatt et lavt status. Kirkelæreren Augustin av Hippo (354-430) er en viktig skikkelse innen kristendommen. På denne tiden rådde fremdeles meningene til Aristoteles med svært lite forrandriner. Augustin var ikke alene med å mene at kvinne var en mislykket mann og et underordnet vesen. Disse meningene om kvinner varte også til 600-tallet da det ble åpnet en debatt om kvinner virkelig var mennesker. Konklusjonen ble da at kvinnene var en del av menneskeslekten, selv om de var fulle av feil. Dette kvinne synet ble gradvis bedre og bedre når tiden gikk, men det gikk seint.

I Norge fikk kvinnene en brå knekk når kristendommen ble innført. I vikingsamfunnet med norrøn mytologi, hadde kvinnene ofte høyt status. Man har for ekspempel funnet vikinggraver med kvinner som har like mange gaver og utstyr til "veien videre", enn vikinghøvdinger. Da kristendommen kom til Norge, kom det også en kraftig mansdominerende tradisjon, og kvinnene fikk kjapt lavere status.
Kvinnesynet til blant annet Aristoteles har dermed påvirket mye i spesielt kristen religion i verden, og satt sine spor i lang tid.